Slik øver vi på tone og stemme før kamera går

Utgangspunktet er et manus på papir

Når vi åpner modulen om programleders tone og stemme, begynner vi ikke med mikrofon eller kamera. Vi begynner med et kort manus på én side, skrevet for et debattprogram med tydelig format. Deltakerne får det utdelt uten regianvisninger, slik at de selv må finne ut hvor pausene hører hjemme, hvilke ord som bærer setningen, og hvor tempoet kan løftes.

Jeg leder modulen, og det jeg ser etter i denne første runden, er ikke fremføring. Det er om deltakeren forstår hva programmet skal være. Et manus uten kjent formål blir lett en rekke fine setninger som ikke henger sammen med formatet rundt.

Derfor ber vi alle skrive tre linjer om programmets formål før de leser høyt. Svarene legger vi ved siden av posisjoneringsoppgaven fra tidligere i kurset, og de brukes som målestokk for resten av arbeidet.

• Ett manus på én side som felles utgangspunkt
• Tre linjer om programmets formål før første opplesing
• Ingen regianvisninger i første utkast

Lesing høyt, to ganger, med ulik hensikt

Første opplesing gjør vi uten forberedelse utover det deltakeren har markert i teksten. Hensikten er å høre hvor språket stopper opp. Setninger som ser greie ut på skjermen, viser seg ofte å være for lange for munnen, og da er det manuset som må justeres, ikke leseren.

Andre opplesing gjør vi etter at deltakeren har strøket, kortet ned og skrevet om. Nå handler det om tempo. Vi bruker en enkel regel: hver tanke skal få én pust. Hvis en setning krever to, deles den.

Mange er overrasket over hvor mye som ligger i valg av enkle ord. Et program som skal føles åpent og nysgjerrig, låter fort stivt hvis programlederen bruker faguttrykk uten å forklare dem. Denne forskjellen hører man tydeligere i lydfilen enn man ser i teksten.

• Første lesing avslører setninger som er for lange
• Andre lesing handler om tempo og pust
• Én tanke per pust som arbeidsregel

Tonefall som hører til formatet

Det vanskeligste i modulen er å skille mellom programleders egen stemme og formatets stemme. En programleder kan ha et naturlig varmt tonefall, men hvis formatet er en skarp og rask debatt, må tonen justeres uten at personen fremstår som noen annen.

Vi løser det med en tonetabell på ett ark. Deltakerne beskriver formatet med fire ord, for eksempel rolig, presis, nær og direkte, og skriver hva hvert ord betyr for tempo, ordvalg og pauser. Tabellen blir et verktøy som kan gis til en vikar eller en gjesteprogramleder.

Silje på kurset ber ofte deltakerne bytte ark med sidemannen og lese opp etter den andres tabell. Da hører de raskt om beskrivelsen er konkret nok til å være til hjelp, eller bare pen å lese.

• Fire ord som beskriver formatets tone
• Hvert ord oversatt til tempo, ordvalg og pauser
• Tabellen byttes og testes av en annen

Tilbakemelding som går an å bruke

Tilbakemelding på stemme kan bli personlig og uklar. Vi har derfor en fast mal. Først sier vi hva som fungerte i forhold til formålet, deretter peker vi på ett sted i manuset der tonen glapp, og til slutt foreslår vi en konkret endring som kan prøves med en gang.

Én endring om gangen er viktig. Hvis deltakeren får fem råd, husker de ingen. Vi tar opplesingen om igjen med den ene justeringen og lar de andre høre forskjellen.

Det gir også en trygghet i gruppen. Ingen blir vurdert som person, bare teksten og valgene rundt den. Over tid ser vi at deltakerne begynner å gi hverandre tilbakemelding i samme form, uten at vi må minne dem på det.

• Først det som fungerte, så ett glapp, så ett forslag
• Én endring om gangen
• Samme mal brukes mellom deltakerne

Fra tone til samspill med resten av sendingen

Når tone og stemme sitter, flytter vi blikket utover. En programleder står ikke alene. Overgangene mellom segmenter, grafikken som dukker opp og innslagene som kommer etter, påvirker hvordan stemmen oppfattes. Derfor leser deltakerne også overgangsreplikker og introtekster for sitt fiktive format.

Her ser vi ofte at tonen er god i åpningen, men slites ned mot slutten fordi manuset blir mer rutinepreget. Løsningen er å planlegge hvor formatet tillater variasjon, og hvor det skal være helt likt fra uke til uke.

Denne delen kobler modulen til resten av læreplanen. Det som ble lært om posisjonering og segmenter, brukes nå som en sjekkliste mot manuset, og deltakerne ser at stemmen er en del av identiteten, ikke et pyntelag over den.

• Overgangsreplikker og introtekster leses høyt
• Planlagt variasjon mot faste elementer
• Posisjonering brukes som sjekkliste mot manuset

Hva du sitter igjen med etter modulen

Realistisk sett blir du ikke en ferdig programleder av én modul. Det du får, er en metode for å lese et manus kritisk, beskrive en tone slik at andre kan bruke den, og gi tilbakemelding som fører et sted. Det er ferdigheter som gjør nytte for seg både foran og bak kamera.

Mange av deltakerne jobber eller studerer innen mediaproduksjon og trenger dette som redaktør, produsent eller grafiker like mye som som programleder. Å kunne forklare hva «rolig og presis» betyr i praksis, sparer tid i hvert møte mellom redaksjon og studio.

Arbeidsarkene, tonetabellen og manusøvelsene kan du ta med deg og bruke på egne prosjekter etterpå, enten du øver alene eller sammen med andre.