Posisjonering før vinteren: slik skriver du et program på én side

Hvorfor høsten passer for posisjonering

Mange begynner å skisse nye studioformater når mørketiden nærmer seg, og det er et godt tidspunkt å sette ord på hva et program skal være. Når sendeflaten fylles og kalenderen blir tettere, blir det vanskelig å stoppe opp og spørre hvorfor programmet finnes. Posisjoneringsoppgaven i modulen vår er derfor lagt opp som en kort øvelse du kan gjøre på en kveld eller to.

Som instruktør i studiografikk ser jeg ofte at grafikk og layout bygges for tidlig. Fargepaletter og logoutkast tegnes før noen har svart på hvem programmet er for. Da ender man med å justere identiteten gang på gang. En ferdig posisjonering gir deg noe å måle valgene mot, både nå og når vinteren byr på nye ideer.

I kurset øver du på et fiktivt debattprogram, slik at du kan prøve deg uten å kopiere noen eksisterende kanal. Du kan like gjerne bruke din egen idé ved siden av, så lenge den er helt din.

Tre spørsmål som bærer hele oppgaven

Posisjoneringsoppgaven bygger på tre spørsmål: Hva er programmets formål, hvem er det laget for, og hva gjør det forskjellig fra andre programmer med samme tema? Svarene skal være korte og konkrete. Et formål som «å informere» sier for lite, mens «å la to uenige parter forklare hverandres argumenter i ro og orden» gir noe å jobbe videre med.

Målgruppen beskriver du ved hva de gjør og trenger, ikke bare ved alder. Hvem ser på tidlig kveld, og hva forventer de? Særpreget er ofte det vanskeligste punktet. Se etter noe du faktisk kan vise i bildet, for eksempel en fast måte å åpne på, et bestemt tempo eller en uvanlig studioløsning.

Skriv gjerne tre til fem setninger per spørsmål, og la en medstudent lese dem. Hvis leseren ikke kan gjenta programmets idé med egne ord, må du stramme inn.

• Formål: hva skal seeren sitte igjen med?
• Målgruppe: hvem er de, og når ser de?
• Særpreg: hva kan vises i bildet?

Slik legger du opp arbeidet i høstukene

Sett av tre økter. Første økt går til utkast: skriv svarene uten å pusse dem, og la gjerne tre ulike versjoner stå side om side. Andre økt går til å velge og stryke. Fjern ord som kunne passet i hvilket som helst program, og behold det som er spesifikt for dette formatet.

Tredje økt er testen. Les oppgaven høyt for noen som ikke kjenner prosjektet, og spør hva de tror programmet handler om. Svarer de annerledes enn du hadde tenkt, er det posisjoneringen som må strammes, ikke lytteren som må forklares det.

Det lønner seg å gjøre dette over tid, ikke i ett langt møte. Høsten gir en naturlig rytme, med korte dager og tid innendørs, og du rekker å la teksten hvile mellom øktene. Det gir ofte klarere formuleringer enn å presse alt fram på samme dag.

Vanlige snubletråder i en posisjoneringstekst

Den hyppigste feilen er å beskrive temaet i stedet for programmet. «Et program om politikk» er ikke en posisjonering, det er et emne. Posisjoneringen svarer på hvordan temaet behandles og hvorfor akkurat denne vinklingen trengs. Den andre feilen er å love for mye: et format kan ikke være både dypt, raskt, morsomt og høytidelig.

En tredje felle er å skrive for kolleger i stedet for seere. Interne begreper som ingen utenfor redaksjonen bruker, gjør teksten dårlig egnet som utgangspunkt for grafikk og tone. Hold språket slik at en grafiker som ikke har vært i redaksjonsmøtene, forstår hva du mener.

Til slutt: ikke la posisjoneringen bli et dokument som legges bort. Den skal henge synlig, og hver gang noen foreslår en ny farge, en ny overgang eller et nytt innslag, spør dere om det støtter formålet.

• Beskriv programmet, ikke bare temaet
• Velg ett hovedløfte, ikke fire
• Bruk ord seeren selv ville brukt

Fra posisjonering til grafikk og tone

Når oppgaven er ferdig, har du et skjelett som resten av modulene bygger på. Visuell identitet henter fargevalg og typografi fra særpreget du har beskrevet. Programleders tone og stemme tar utgangspunkt i målgruppen. Segmentene får sin rolle fra formålet. Det er derfor posisjoneringen kommer først i læreplanen.

For studiografikk betyr det helt praktiske ting. Et format som skal virke rolig og saklig, trenger et studio med dempede flater og lite visuell støy. Et format med tempo kan tåle tydeligere kontraster. Jeg ber deltakerne om å skrive én setning om hvordan studioet skal føles, hentet direkte fra posisjoneringen, før de tegner noe.

Slik får du en rød tråd som går fra ord til bilde. Og skulle du senere endre retning, vet du hvilke deler som må justeres, fordi du kan se hvor hvert valg kom fra.

Realistiske forventninger til oppgaven

Posisjoneringsoppgaven er en øvelse, ikke en garanti for at et format lykkes. Den hjelper deg å tenke klart og å forklare ideen din for andre, noe som er nyttig uansett om du studerer eller allerede jobber med produksjon. Du får tilbakemelding fra instruktørene på tydelighet og sammenheng.

Du trenger ingen forkunnskaper utover interesse for medieproduksjon og vilje til å skrive kort og presist. Mange bruker en til to timer per økt. Resultatet er en enkel side du kan vise frem som del av egen portefølje, med et fiktivt eller selvlaget format som eksempel.

Hvis du vil gå videre, er neste steg å kjenne igjen dine egne valg i de andre modulene. Posisjoneringen er ikke ferdig for alltid, men den gir deg et fast punkt å justere ut fra gjennom hele vinteren.