Hvor mange farger og skrifttyper trenger et debattprogram egentlig?

Spørsmålet som dukker opp i nesten hver kullstart

Det vi hører oftest fra deltakerne i modulen om visuell identitet, er enkelt formulert: hvor mange farger og skrifttyper skal et program ha? Spørsmålet kommer fra folk som har sett mange programmer i fjernsynet og lurer på hvorfor noen virker rolige og andre rotete, uten at de helt klarer å peke på hvorfor.

Svaret vårt er kort, men det trenger en forklaring. I øvelsene tar vi utgangspunkt i debattprogrammet, og det er nettopp fordi formatet er så ordbasert at identiteten må bære mye. Her er det få bilder å støtte seg på, så farge, typografi og logo må gjøre jobben alene.

Jeg underviser i dette og har sett de samme spørsmålene i mange varianter. Denne artikkelen tar for seg ett tema: den visuelle grunnpakken. Hvordan den brukes i selve sendingen, hører til andre deler av kurset.

Et rimelig svar: to farger, én aksent og to skrifter

Som utgangspunkt anbefaler vi en grunnfarge, en støttefarge og én aksentfarge som brukes sparsomt. For debattprogrammet i øvelsen kan grunnfargen være en dempet mørk tone, støttefargen en lys nøytral flate, og aksenten en varm farge som markerer kun det som skal løftes frem, som navn på gjester eller en spørsmålslinje.

For typografi holder det med to skrifter: en tydelig overskriftsskrift og en rolig lesetype for undertekster. Mange deltakere vil bruke flere, fordi de ønsker uttrykk. Vi ber dem heller hente uttrykket fra vekt og størrelse i samme skrift.

Poenget er ikke å begrense kreativiteten, men å gi seeren noe å kjenne igjen. Når samme farge alltid betyr det samme, lærer publikum identiteten uten å tenke over det.

• Grunnfarge for flater og bakgrunn
• Støttefarge for kontrast og tekstfelt
• Aksentfarge kun til det viktigste
• To skrifter, med variasjon i vekt og størrelse

Hvorfor færre valg gir et sterkere uttrykk

Et debattprogram har ofte mye tekst på skjermen på én gang: tema, navn, titler, kanskje en hurtigfakta. Hvis hver av disse har egen farge og egen skrift, må øyet jobbe for å finne ut hva som er viktigst. Med en stram grunnpakke får seeren en ryddig hierarki uten å tenke på det.

Vi ser det tydelig i innleveringene. De beste ofte starter med en veldig enkel palett og bygger ut kun når en konkret situasjon krever det, for eksempel et eget uttrykk for et gjesteinnslag eller en avstemming.

Det er også praktisk. Grafikere i produksjon får en liste de kan følge, og redaksjonen slipper å godkjenne hver enkelt variant på nytt. Dermed bidrar en begrenset pakke til samarbeidet mellom redaksjon og produksjon også.

Logobruk: plassering, størrelse og frisone

Spørsmålet om logo kommer rett etter fargespørsmålet. Vi lærer bort tre enkle regler. Logoen har en fast plassering i bildet, en minste størrelse som sikrer at den leses på en vanlig skjerm, og en frisone rundt der ingen annen grafikk får lov å stå.

I det fiktive debattprogrammet plasserer vi logoen i et av de øvre hjørnene og lar den holde seg stille mens resten av grafikken beveger seg. Det gir en rolig anker for seeren, og det er lett å beskrive i en brief.

Vi ber deltakerne også lage en variant i én farge. Den trengs når bakgrunnen er uryddig eller mørk, og det er overraskende mange som glemmer den før de får se logoen mot et ekte studiobilde.

• Fast plassering gjennom hele sendingen
• Minste størrelse som fungerer på liten skjerm
• Frisone uten annen grafikk
• En enfarget variant for krevende bakgrunner

Slik øver du på det selv

Ta et program du selv finner på: tema, målgruppe og stemning i tre setninger. Velg så tre farger og to skrifter, og lag tre skjermbilder: en åpningsplansje, et navnebånd for en gjest og en avslutning. Sjekk deretter at fargene brukes likt i alle tre.

Neste steg er å se på bildene med halvt lukkede øyne eller i miniatyr. Hvis du fortsatt skjønner hva som er viktigst, fungerer hierarkiet. Hvis ikke, er det som regel for mange elementer som konkurrerer.

Be til slutt en medstudent beskrive hva programmet virker som, bare ut fra grafikken. Samsvarer beskrivelsen med din posisjonering, har du truffet. Det er en enkel test, og den krever ikke annet utstyr enn en skjerm og litt tålmodighet.

Når det er lov å bryte reglene

Reglene gjelder grunnpakken, ikke alt. Et program kan ha spesialutgaver, for eksempel en sending med et alvorlig tema eller en spesiell markering, der paletten justeres. Det viktige er at endringen er bevisst og at den gjelder hele sendingen, ikke bare enkelte plansjer.

Vi anbefaler å dokumentere unntaket i en kort stilguide, slik at de som jobber med neste sending vet hva som var avvik og hva som er normalen. Uten et slikt dokument glir identiteten sakte, uten at noen har bestemt det.

Dette gir også en god øvelse i modulen: skriv en halv side som forklarer hva som er fast og hva som kan variere, og la en annen deltaker prøve å følge den uten å spørre deg.