Fra grå skjerm til tydelig profil: Mariannes første debattidentitet

Utgangspunktet: et debattprogram uten ansikt

Marianne kom til modulen om visuell identitet med en klar idé om innholdet, men ingen om hvordan det skulle se ut. Hun jobber til daglig med redaksjonelt arbeid og hadde skissert et fiktivt debattprogram om lokalpolitikk, med faste gjester og en rolig, nysgjerrig programleder. Skissen hennes besto av en arbeidstittel og et ark med stikkord.

I den første samtalen spurte jeg henne hva seeren skulle kjenne igjen etter fem sekunder uten lyd. Hun ble stille en stund og svarte at hun ikke visste. Det er et vanlig sted å starte, og det er et godt utgangspunkt, fordi spørsmålet tvinger frem valg som ellers blir tatt tilfeldig av den som først åpner et grafikkprogram.

Vi satte derfor av første økt til å skrive én setning om hva programmet skulle være, før noen farge ble valgt.

Farger som bærer en stemning

Marianne begynte med en bred palett: blå, grønn, oransje og en lys gul. Alt så pent ut hver for seg, men samlet fortalte det ingenting. Jeg ba henne velge én hovedfarge som skulle bære alvoret i debatten, og én støttefarge som kun fikk brukes til å løfte frem det viktigste i bildet.

Hun landet på en dyp blågrønn som hovedfarge og en dempet varm sand som støtte. Poenget var ikke at fargene var spesielle, men at de var få. Når et debattprogram skal fungere i et studio med mange kameravinkler, hjelper det at fargene ikke konkurrerer med ansiktene.

Vi testet paletten mot mørk og lys bakgrunn, og hun oppdaget at sanden mistet kraften mot lyse flater. Det førte til en enkel regel om hvilken farge som hører hjemme hvor.

• Én hovedfarge og én støttefarge er nok til å starte
• Test hver farge mot både lys og mørk bakgrunn
• Skriv ned hva hver farge skal brukes til

Typografi: lesbart på skjerm og på avstand

Neste steg var skrift. Marianne ville først ha en dekorativ overskriftsfont fordi den så uttrykksfull ut på en plakat. Vi flyttet teksten til en simulert nedre tredjedel i bildet, med navn og tittel på en gjest, og så fort at de tynne strekene forsvant.

Hun valgte i stedet en klar, kraftig skrift til overskrifter og en nøytral til navnefelt og tekstlinjer. Vi snakket om størrelse i forhold til seeren i stua, ikke i forhold til skjermen på arbeidsbordet. Det som er lesbart på en bærbar, er ikke alltid lesbart på en TV tre meter unna.

Hun la også inn en enkel regel om linjelengde i navnefeltene, slik at lange titler ikke ble kuttet midt i et ord.

• Velg skrift etter lesbarhet i nedre tredjedel, ikke etter plakatvirkning
• Begrens deg til to skrifttyper
• Bestem maksimal linjelengde for navn og titler

Logobruk og plass i bildet

Logoen ble det Marianne brukte mest tid på. Første utkast var detaljert, med en liten skisse av et rådhus. Vi la det ved siden av et bilde i miniatyr, og detaljene ble til en uklar flekk. Hun forenklet til en bokstavform i hovedfargen, med litt luft rundt.

Så kom spørsmålet om hvor logoen skulle stå. Vi gikk gjennom hvilke hjørner som ofte dekkes av annen grafikk, og hun valgte et fast sted øverst i hjørnet, med en roligere variant for overganger. Hun skrev også ned minimumsstørrelse og hvor mye tomrom som måtte holdes fritt.

Denne øvelsen er ikke glamorøs, men den er det som skiller et uttrykk som holder fra ett som sprekker i uke tre.

Det som gjorde forskjellen i sluttresultatet

Da Marianne leverte sin siste oppgave, hadde hun en kort identitetsside med palett, to skrifter, logoregler og tre eksempler på nedre tredjedel. Ingenting var avansert. Men alt hang sammen, og hun kunne forklare hvert valg med en setning fra posisjoneringen hun skrev i første økt.

Jeg la merke til at hun sluttet å spørre om noe var pent og begynte å spørre om det passet programmet. Den forskyvningen er egentlig hele modulen i ett grep. Smak blir da en støtte, ikke en dommer.

Hun tok også med seg en vane jeg gjerne ser hos flere: å legge hvert utkast mot en ferdig sendingsrute og se om grafikken fortsatt fungerer når samtalen blir hektisk.

• Knytt hvert visuelt valg til en setning om programmets formål
• Test utkast i en ferdig sendingsrute, ikke bare på ett lerret

Hva du kan ta med deg fra historien

Mariannes erfaring er ikke unik, og det er poenget. De fleste starter med for mange valg og for lite begrunnelse. Vei inn hvilke valg som faktisk bærer programmet, og la resten vente.

Hvis du jobber med din egen oppgave i modulen, kan du begynne smått: velg to farger, to skrifter og én forenklet logo, og skriv en linje om hvorfor hver av dem er der. Det gir deg noe å justere ut fra, i stedet for en haug med utkast uten retning.

Husk også at identiteten ikke er ferdig før den har vært brukt over flere segmenter. Det første utkastet er sjelden det beste.